Dette er en kronikk skrevet av
Knut P. Heen som er førsteamanuensis
ved Høgskolen i Molde.
Fredag 1.september våknet vi opp til nyheten om at ny forskning i regi av FHI, Kreftregisteret, og Statens arbeidsmiljøinstitutt (Bendik Brinchmann & Co) viser en tydelig sammenheng mellom snusbruk og kreft. Forskningen det refereres til er en form for anvendt statistikk som benyttes av flere ulike fagområder, f.eks. medisin, økonomi, og psykologi.
Jeg satte meg derfor ned for å lese hele forskningslitteraturen på området, og jeg kom etter hvert til at denne forskningen er fullstendig verdiløs fra et vitenskapelig perspektiv. Man har f.eks. funnet at sannsynligheten for kreft i munnen er noe lavere for snusbrukere, mens sannsynligheten for kreft i endetarmen er noe høyere for snusbrukere. Jeg har kanskje misforstått, men skal ikke snusen puttes i munnen? Denne «forskningen» kan imidlertid være en viktig brekkstang i kampen mot snusbruk siden folk flest lett kan villedes til å tro at dette er seriøs vitenskap.
Forskningsmetoden som har vært benyttet av alle snusforskerne er ganske enkelt en metode som forhåndsdømmer snusen. Statistiske tester er laget for å teste én teori én gang. Tilfeldighetene spiller en sentral rolle i statistikk, og derfor snakker man vanligvis om en sammenheng er statistisk signifikant eller ikke. Tradisjonen innen anvendt statistikk er at en sammenheng regnes som statistisk signifikant hvis det er mindre enn fem prosent sannsynlighet for at sammenhengen har oppstått ved en ren tilfeldighet. Det vil si at hvis snusbrukere får kreft så mye oftere enn folk som ikke bruker tobakk at sannsynligheten for at dette skulle skje ved en ren tilfeldighet er mindre enn fem prosent, anses sammenhengen for å være statistisk signifikant.
I snusforskningen har man imidlertid ikke testet én teori én gang. Det man har gjort er å teste om det er en sammenheng mellom snusbruk og 15-20 ulike kreftformer. I tillegg er det gjort flere tester per kreftform av ulike forskningsgrupper. Da er det ikke lengre fem prosent sannsynlighet for at man finner en statistisk signifikant sammenheng ved en ren tilfeldighet (en falsk positiv). Man begynner faktisk å nærme seg hundre prosent sannsynlighet for at man finner minimum en falsk positiv sammenheng mellom snusbruk og kreft (ved 60 uavhengige tester forventer man tre falske positive, sannsynligheten for minst én falsk positiv er over 95 prosent, og sannsynligheten for seks falske positive sammenhenger er større enn sannsynligheten for ingen). Hvis man ønsker å bevise at snus leder til kreft er det derfor bare å gjøre en rekke tester, samle sammen alle de falske positive sammenhengene, og presentere disse som faktiske forskningsfunn.
Jeg biter ikke på, men denne metoden kan lure folk flest.
I 2005 publiserte Stanford-professoren John Ioannidis artikkelen «Hvorfor mesteparten av publisert forskning er feil» (Eng: «Why Most Published Research Findings Are False») som raskt gjorde ham til en A-kjendis i forskningsverden. Blant annet diskuterer Ioannidis problemet med at flere uavhengige forskergrupper totalt gjør så mange statistiske tester at falske positive resultat utgjør brorparten av forskningsfunnene. Ioannidis er professor i epidemiologi. Hans navn og forfatterskap bør derfor være kjent for alle kreftforskere. Det er derfor skuffende å se at forskningslitteraturen om snusbruk og kreft hverken siterer Ioannidis eller diskuterer problemene han tok opp.
Brinchmann & Co har ikke gjennomført noen av disse testene selv. De har bare oppsummert testene andre har gjort de siste 20-30 årene. Litt av formålet med en slik studie er nettopp å forsøke å luke ut falske positive ved å se om ulike forskningsgrupper med ulike datasett finner de samme sammenhengene mellom snusbruk og kreft. Brinchmann & Co nevner ikke en gang falske positive i artikkelen sin, og man finner heller ingen referanse til Ioannidis.
Det finnes flere studier som har sett på sammenhengen mellom bukspyttkjertelkreft og snusbruk. Den siste studien fra 2017 har det største tallmaterialet, de mest presise estimatene, og finner ingen sammenheng mellom bukspyttkjertelkreft og snusbruk. Brinchmann & Co velger i stedet å omfavne en ti år eldre studie med mer upresise estimater som viser en mulig dobling av risikoen for bukspyttkjertelkreft ved snusbruk.
I denne studien var det 20 snusbrukere som fikk bukspyttkjertelkreft av totalt 37 755 snusbrukere. Det er rett og slett for få krefttilfeller til at man kan få noe fornuftig ut av studien. Det verste er likevel at den nyeste studien inneholder de samme anleggsarbeiderne som den første studien, bare med ni år lengre oppfølgingstid. Det samme utvalget viser ingen sammenheng mellom snusbruk og bukspyttkjertelkreft ni år senere. Med andre ord, den første studien viser en falsk positiv (oppfølgingstiden var for kort). Brinchmann & Co’s begrunnelse for å omfavne den første studien er at den siste studien gav blandede resultat. Ingen sammenheng mellom snus og kreft gir selvfølgelig blandede resultat. Det Brinchmann & Co egentlig sier er at «vi legger vekt på de resultatene vi liker». Brinchmann & Co har også trukket fram risikoen for kreft i hals/spiserør. I denne studien fra 2007 var det 10 snusbrukere av totalt 40 932 som fikk kreft. Jeg fant ingen studier som har oppdatert dette senere. Sannsynligvis er også dette en falsk positiv. Hvor mye informasjon kan man egentlig finne fra ti krefttilfeller?
De tre sterkeste studiene med størst datamateriale ble alle ledet av Marzieh Araghi og ble publisert i tidsrommet 2017-2021. Disse viser stort sett ingen sammenheng mellom snusbruk og kreft. Den ene studien om bukspyttkjertelkreft har jeg allerede nevnt over. De to andre dreier seg om kreft i munnen og kreft i tarmen. Her viser det seg at sammenhengen mellom snusbruk og kreft i munnen går i «feil» retning. Det er litt mindre risiko for kreft i munnen hvis man benytter snus. I endetarmen er det derimot litt større risiko for kreft. Når man tenker på hvor man putter snusen høres også dette ut som falske positive sammenhenger. De fleste klarer vel nå å gjette hvilken studie Brinchmann & Co omfavner. Helt riktig, tarmstudien. De er faktisk så glade i tarmstudien at de i tabell 1 i artikkelen sin har satt den inn som referanse i stedet for bukspyttkjertelstudien og munnstudien. Det er ganske utrolig at noe slikt ikke blir oppdaget i publiseringsprosessen. Man kan også stille spørsmål om hvorfor de studiene som ikke passer inn i historien til Brinchmann & Co tilfeldigvis har blitt gjemt unna ved å oppgi feil referanse.
Totalt sett har ulike forskningsgrupper gjort så mange statistiske tester på sammenhengen mellom snus og ulike kreftformer at man skal forvente at det dukker opp flere falske positive sammenhenger. Antall sammenhenger som faktisk rapporteres av Brinchmann & Co passer godt overens med hvor mange falske positive man kan forvente når man gjør et så stort antall tester.
Det finnes heller ingen logisk forklaring på hvorfor snusbruk fører til lavere sannsynlighet for kreft i munnen og høyere sannsynlighet for kreft i endetarmen. Snus-forskningen er dessverre også beheftet med at forskerne allerede vet hva svaret skal være. Jeg tror aldri jeg har lest en mindre objektiv forskningslitteratur noen gang. Når man ikke finner en statistisk sammenheng mellom snusbruk og kreft diskuterer man problemet med falske negative resultat og hvor nære man egentlig var statistisk signifikante resultat. Hvis man derimot finner en sammenheng mellom snusbruk og kreft, diskuterer man ikke muligheten for at funnene kan være falske positive sammenhenger. Man diskuterer heller ikke at resultatene bare så vidt kom innenfor grensen for statistisk signifikans.
Dette kaller vi politikere i labfrakk.
Kronikken er skrevet av
Knut P. Heen
som er førsteamanuensis
ved Høgskolen i Molde.
FOTO: HIM
