Hvem er egentlig problemet?

Jeg tenker ofte litt for mye.
Ta deg tid til å tenke litt sammen med meg.

De siste ukene har jeg lest flere artikler som fikk meg til å stoppe opp.

Ikke fordi de handlet om vaping.

Men fordi de egentlig handlet om noe helt annet.

De handlet om hvem som faktisk er problemet.

Den siste tiden har jeg lest flere saker fra ulike deler av verden som peker i samme retning. Mens enkelte land ønsker å forby dampprodukter fullstendig, har britiske myndigheter og handelsorganisasjoner begynt å rette oppmerksomheten mot noe helt annet: De useriøse aktørene.

Det høres kanskje selvfølgelig ut. Likevel er det en viktig forskjell.

For hvis en butikk selger til mindreårige, er det butikken som gjør noe ulovlig. Hvis en butikk selger smuglervarer eller ulovlige produkter, er det butikken som bryter loven. Det betyr ikke automatisk at alle butikker gjør det samme.

I Storbritannia har Association of Convenience Stores derfor startet kampanjen Stop Rogue Traders. De ber ikke om et forbud mot vaping. De ber om flere kontrollører, raskere stenging av butikker som selger ulovlige varer og strengere reaksjoner mot dem som bevisst bryter loven.

Det virker egentlig ganske fornuftig.

Forbud er nemlig en merkelig størrelse.

Hvis etterspørselen etter et produkt fortsatt finnes, men de seriøse butikkene blir borte, hvem står igjen?

Det er sjelden de mest lovlydige.

Australia trekkes ofte fram som et eksempel. Etter en stadig strengere politikk mot vaping fortsetter millioner av ulovlige produkter å bli beslaglagt. Thailand har hatt forbud i mange år, men dampprodukter er fortsatt tilgjengelige – bare uten den kontrollen et lovlig marked kan gi.

Det betyr ikke at regulering er enkelt. Men heller ikke at forbud automatisk løser problemet.

Her hjemme har jeg opplevd noe interessant.

For noen år siden kom det stadig ungdom innom butikken og ville kjøpe vape. Ikke hver dag, men flere ganger i uka.

De fikk samme svar hver eneste gang.

Nei.

I dag skjer det langt sjeldnere.

Har ungdom sluttet å prøve?

Neppe.

Men de snakker sammen. De lærer fort hvilke butikker som ber om legitimasjon, og hvilke som ikke gjør det. Ryktet sprer seg. Det er kanskje den enkleste formen for håndheving som finnes.

Derfor blir jeg litt oppgitt når hele bransjen av og til omtales som om alle driver likt.

Slik er det heldigvis ikke.

De fleste seriøse dampebutikker har ingen interesse av å selge til mindreårige. Vi ønsker heller ikke at markedet skal oversvømmes av produkter ingen vet innholdet i. Det skader både kundene og tilliten til hele bransjen.

Hvis myndighetene vil ta de useriøse, skal de få full støtte fra meg.

Kontroller dem.

Steng dem.

Bøtelegg dem.

Men bruk kreftene på dem som faktisk bryter loven.

Det er vanskelig å se logikken i å gjøre livet vanskeligere for butikker som følger regelverket, samtidig som de ulovlige aktørene får fortsette i skyggene.

Det er kanskje her den største forskjellen ligger mellom regulering og forbud.

Regulering forsøker å styre et marked.

Forbud overlater det ofte til dem som ikke bryr seg om reglene.

.

.

**Bildet er tatt i Tromsø i 2019 ved konfirmasjon av en niese.